Noen bønder kjører traktoren til byen for å protestere. Andre følger finansminister Sigbjørn Johnsen og drar fra bygda for å jobbe i byen eller tar andre jobber i tillegg til å drive gården.
Norge får heldigvis færre bønder. Den gode nyheten er at vi likevel får mer norsk mat.
Vi bruker 23 milliarder kroner i året på jordbruket, men likevel flykter bøndene i rekordtempo. Løsningen er ikke enda mer penger, men at landbruket fortsetter sin storartede omstilling.
Landbruksminister Lars Peder Brekk later som om han vil ha flere hender inn i landbruket, men er ikke villig til å betale det det koster.
Det store paradokset i landbruket er at næringen koster enorme summer – samtidig som bøndenes arbeid med jorda er lite lønnsomt.
Det eneste som er konstant er bøndenes misnøye med egen økonomi, og økonomenes misnøye med bøndene.
Selv kritikerne må innrømme at norsk jordbruk har vist sterk evne til omstilling.
Kilde: Statistisk sentralbyrå
- Jordbruket viser vedvarende høy produktivitetsvekst – høyere enn de fleste, nesten alle, norske bransjer og på samme nivå som oljebransjen, skriver Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning i rapporten «Innovasjon i landbruket».
Hva betyr det?
Bøndene blir færre, arbeider mindre på gården, men produserer likevel mer mat.
Likevel får de personlig bedre økonomi fordi de bruker ledig tid på mer lønnsomt arbeid utenfor gården.
Det er dette årets bondeaksjoner handler om. Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) sier at han vil øke norsk matproduksjon og få flere hender inn i landbruket, mens Norges Bondelag mener at årets tilbud er for lite til å snu trenden.
Sagt på en annen måte: Landbruksministeren vil snu flukten fra landbruket, mens statsministeren – og sosialøkonomen – Jens Stoltenberg ikke vil legge nok penger på bordet for at det skal skje.
Hvorfor? Vi trenger arbeidskraften på andre, og mer lønnsomme, steder. Og det vil ikke true matvaresikkerheten fordi jordbruket fortsatt vil omstille til mer mat per årsverk.
Se på følgende fakta (sakset fra rapporten):
Jordbruksarealet i drift «har vært relativt konstant siden midten av forrige århundre på rundt 10 millioner daa».
- Arbeidsinnsatsen «er redusert med 43 prosent fra 185 000 årsverk i 1990 til 105 800 i 2009».
- Offentlige overføringer og tilskudd er redusert med «35 prosent for perioden regnet i faste priser».
- Likevel: I samme periode er produksjonen av kjøtt økt med 50 prosent – fra 210 000 tonn til 315 000 tonn.
Se bare på illustrasjonen under (som viser hvordan produktiviteten har økt i ulike bransjer):
Sammenligning av årlig endring i totalfaktorproduktivitet (TFP). Størrelsen på boblen viser næringens verdiskapningsandel i 2007. Kilde: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.
Omstillingen av landbruket er ikke ferdig, og den voldsomme rasjonaliseringen viser hvor mye det var å ta av fra dengang Norge hadde mange småbruk med hvis sin bonde.
- Sammenliknet med utvikling i nesten alle bransjer er produktivitetsveksten i jordbruket høy, konkluderer forskerne.
Les analysen her: Innovasjon i landbruket
Det eneste som er konstant er bøndenes misnøye med egen økonomi, og økonomenes misnøye med bøndene.
Årsaken til det er at staten i praksis kunne sendt den årlige sjekken rett til hver bonde uten at han behøvde å løfte en høygaffel.
Ser vi på rene pengeoverføringer, betaler staten rundt 285.000 kroner per bonde, ifølge Kapital-redaktør Trygve Hegnar.
Samtidig sitter bøndene igjen med 287.000 kroner på å være bonde (resten av inntekten er arbeid utenom landbruket).
Hva betyr det?
Jo, at det ville vært like gunstig for bonden å sitte i solveggen og ta imot en sjekk enn det er å jobbe og slite for de samme pengene.
I tillegg kommer skjermingsstøtten eller importvernet på rundt syv milliarder kroner. Dette er toll som hindrer billigere mat fra utlandet, og som er en regning norske forbrukere betaler (fordi maten blir dyrere).
Vi legger altså 23 milliarder kroner inn i potten hvert eneste år, og hva får vi igjen for pengene?
På positiv side:
Færre og færre bønder produserer mer og mer mat. De tjener stadig mer, men får pengene for arbeid utenfor gården.
På negativ side:
Vi bruker 23 milliarder kroner på å støtte en næring som avvikles, og sitter igjen med verdens dyreste mat.
Tilbudet til Norges Bondelag var på 900 millioner kroner, mens bøndene krevde 2,2 milliarder.
Norges Bondelag har rett i at tilbudet ikke er nok til å snu strømmen av årsverk fra landbruket, men ønsker vi virkelig det?
PS: Undertegnede har fått over 2.200 “likes” på min blogg om at offentlig støtte per norske journalist er rundt tre ganger høyere enn offentlig støtte per norske bonde.
Du kan lese den her: Mer til journalister enn til bønder
Forskjellen er at landbruksstøtten er hjelp til omstilling, mens pressestøtten er vern mot omstilling fra papir til nett.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
